[flagallery gid=15]
Her følger rapport fra Shenpens «bakkepersonale» i India, styremedlem Heidi Trondsen, som i samarbeid med Urgyen Tsering nettop er ferdig med første kapittel i Shenpens nye skoleprosjekt. 26 barn fra svært fattige familier i Sonada/Darjeeling i indiske Himalaya har fått hjelp til skolesaker og skoleuniformer. De kan nå gå på skolen med løftet hode og har svært lettede foreldre hjemme som nå kan få råd til litt god mat på bordet.
Heidi skriver:
Det var herlig å gjøre skoleprosjektet, for det ga slik enorm glede og lettelse til mange av de aller fattigste familiene i Sonada landsby. Da jeg gikk nedover veien til markedet i dag ved halv fire-tiden, var det så utrolig mange takknemlige smil å se, fornøyde mødre med barn i sine fine nye skoleuniformer på vei hjem fra skolen. Vinking her og vinking der, hello mam! En av mødrene kom bort og tok meg i hånden og takket meg inderlig, igjen, hun har takket mange ganger før…
Min mann og kollega Urgyen og jeg har lenge tenkt på hvordan vi skal kunne hjelpe de aller svakeste i landsbyen, de som ikke passer inn i våre fadderordninger, barn som går på de rimeligste skolene rundt omkring, barn som foreldrene såvidt klarer å få avgårde på skolen ved skolestart (som er i slutten av februar i India). Så barna kommer på skolen med omsydde gamle skoleuniformer, sko som klemmer, skolegenser som rekker langt opp på armen, altfor få skolebøker og skrivesaker, og den skammen som følger med ved alltid å måtte være synlig fattig. I India er dette spesielt skammelig. Kanskje fordi fattigdom gjør at alt måles i penger og hvor nye klærne ser ut. Slik det var i Norge i gamle dager. Tre av barna hadde droppet ut av skolen, to allerede i første klasse, før vi nå fikk dem avgårde på skolen.
Vi gikk på hjemmebesøk oppigjennom bakkene i landsbyen i slutten av februar. Vi kjente mange av familiene som trengte hjelp fra før og mange barn vi har gitt vinterklær i vintrene som gikk. Urgyen kjente spesielt mange, siden han er født og oppvost i Sonada. Det var grusomt å se noen av hjemmene, så dørge fattige at man nesten måtte gråte. Fuktige betonggulv, hull i veggene, kald vind gjennom huset, nesten ingen ting inne. Fryktelige forhold. Foreldre som jobber hardt som dagarbeidere (coolies), men aldri klarer å tjene nok penger til alle utgiftene som kommer ved skolestart; skolepenger, uniformer og alt, i tillegg til mat på bordet. Mange er enslige forsørgere, mest forlatte mødre, også noen fedre og besteforeldre.
Vi tok opp status i alle hjemmene – hva manglet barna av skolesaker? Det som i utgangspunktet var tenkt som en hjelp til skolesekk og bøker («spons en skolesekk»), viste seg å bli hjelp til nesten alle skoletingene. Kun fire av 26 barn hadde ok skoleuniform. De trengte alt. På deltakerlisten er alle de lokale stammefolkene representert: Sherpa, Tamang, Bhutia, Lepcha, Gurung, Rai…
Så ble det hektisk aktivitet. De familiene som klarte å låne seg penger til å kjøpe skoletingene, gikk til skredder og andre butikker selv (minst flaut å kjøpe tingene selv), mot å komme og vise oss tingene og gyldig kvittering. De som ikke hadde mulighet til å legge ut, gikk vi på butikken sammen med og kjøpte tingene. Masse jobb! Det var folk på døren tidlig og sent. Og sjelden når de hadde avtalt, slik det gjerne er i India. Og mange måtte sendes tilbake til butikken for å få gyldig kvittering. Ikke lett det heller i India.
Urgyen samlet de som hadde kjøpt tingene selv i det lokale klosteret som ligger midt i landsbyen, litt ovenfor den tibetanske bosetningen der vi har vårt fadderprosjekt, klinikk etc. Å samle dem i klosteret var en veldig god idé. Ingen andre i landsbyen som så på (fattigdommen), bare noen få munker. Ingen grunn til å være flau over å bli tatt bilde av. Og arbeidsro til å se på kvittering etter kvittering, sjekke tingene, skrive alt ned, gi penger tilbake. Være helt norsk nøyaktig. Vi hadde med oss mange mange tusen rupier. Hadde vært i ATM’en mange ganger, og vekslet og veklset til oss mindre sedler. Med de siste barna som kom med i prosjektet i løpet av den neste uken, kostet det hele ganske nøyaktig 10.000 kroner.
Ja, vi kunne jo fått et enormt problem med alle de andre fattige familiene i landsbyen som fikk høre om prosjektet. Men vi fikk faktisk ikke det (kanskje fordi vi gjorde det hele på en veldig stille måte). Vi fikk kun noen henvendelser fra folk som tipset oss familier som trengte hjelp, og et par andre som kom på døren.
Vi gikk hjem til dem. En mor som hadde kreft i leggen og haltet rundt, sa at hadde hun ikke vært så dårlig, så skulle hun da jammensanten fått til alle skoletingene (fikk jeg oversatt av Urgyen fra nepalsk, det lokale språket). Hun så sterk ut midt i sykdommen. Den nydelige 7 år gamle jenta hennes, Lhamo, fikk ny skoleuniform og skolesaker.
Hun kunne legge bort den omsydde uniformen som var blitt altfor liten. Moren fikk også skolepenger for sin eldste datter, som skulle begynne i 12. klasse, men som hun overhodet ikke hadde penger til. Vi ga pengene til dette utenom prosjektet fra en cash donasjon til fattige barn vi nylig hadde fått. Fra disse pengene var jeg også å kjøpte mer enn 30 second hand gensere og hettejakker og mange bukser på gatemarkedet i Darjeeling for å gi til lokale barn som ikke har klær. En av dem er 10 år gamle Jamir fra Bihar, som pleier å løpe etter meg på gaten. Jeg tok ham og søskenene med meg hjem til haugen av klær jeg hadde kjøpt, og fant mange plagg som passet dem. De gikk stolte hjem.
Dagen etter kom Jamir tilbake med sin syke mor. Hun klagde over at Jamir skulle begynne i 5. klasse, men at hun ikke hadde skolepengene på litt over 100 kroner. Også veldig få skolesaker. Vi dro på hjemmebesøk. De bor rett ved siden av slakteren, med hull i veggen og blodlukt på rommet. Iskaldt. For et sted å bo! Jamir ble med i prosjektet, og mor fikk noen hundre rupier til medisinene sine. Tok med en bag klær til dem og kjøpte inn varme sokker til alle. Søstrene og moren til Jamir var strålende fornøyd.
Dog, noen måtte komme på venteliste til neste år, og en ble avvist. Skolejenta deres hadde alle tingene.
Som jeg skriver dette, hører jeg «mam, mam!» utenfor. (Uheldigvis heter jeg «mam» her. Synes det høres ut som en gammel engelsk dame…) Jeg går og ser hvem det er. Det er to av jentene i prosjektet, søte Minchen og Dawa-Dolma, som smiler blendene og sier hei, på vei oppover bakken bak huset vårt. Det slår meg at når man gjør andre glad, kommer det hundre gleder på en fjøl!
Det koster bare litt energi og kontorarbeid, som å scanne nesten hundre kvitteringer og sende til Norge. Det ligger der og murrer litt. Men det skremmer ikke særlig mye.
Vi planlegger samme type prosjekt i Nepal nå i april, rett før nepalsk skolestart, da i samarbeid med vår nye samarbeidspartner Kopila Nepal og lokale «mother groups» som vi hadde møter med i Pokhara i vinter. Her skal vi spesielt ha fokus på utsatte enslige mødre og kvinner som har vært utsatt for vold, har vært på Kopila Nepals krisesenter, men nå prøver å klare seg i samfunnet, utsatte kvinner i landsbyer. Skolesaker til barna!
Om du som leser dette har lyst til å hjelpe til i Nepal, er du mer enn hjertelig velkommen. Da kan vi hjelpe flere barn. Om du vil gi skolesekk og skolesaker til et barn, koster det 200 kroner. Om du vil hjelpe med skoleuniform og sko, koster det rundt 350 kroner. Det du kan få tilbake rett fra felten, når vi er igang i Nepal i april, er et bilde av barnet og skoletingene du har gitt. Skriv i såfall en mail til post@shenpen.no, som du merker «skoleprosjekt», og vi sender deg bilde fra felten når jobben er utført.
