De to første jentene i vårt fadderprogram i Durlung i Nepal har nå begynt på videregående skole.
Jentene – Puja (19) og Puja (16) – er også de første fra dalit-kasten i Durlung til å komme så langt med skolegangen. I høst begynte de i 11. klasse i Pokhara, en større by 2 timer unna. Nå er de hjemme i Durlung for å feire Dashain, den største av de årlige festivalene i Nepal.
Vi fra Shenpen er på prosjektbesøk og har samlet dem og våre 50 øvrige fadderjenter, som klapper begeistret til de to Puja’ene. Vi forteller at også de kan få støtte til skoleutgiftene om de fortsetter ut over 10. klasse. Da må de åpne egen bankkonto og vise kvittering for utgiftene – ta ansvar for sin egen økonomi.
Moren til den ene jenta er så rørt at hun gråter. Hun forteller om hvor hardt hennes eget liv som analfabet har vært. Hun hadde ingen muligheter til å gå på skole. Nå er hun sjeleglad for at datteren kan få en sjanse.
Da vi startet prosjektet i Durlung for 5 år siden, var vi bekymret for om foreldrene ville støtte opp om jentenes utdanning. Kanskje ville de ikke forstå hvor viktig skolegang er, siden de selv ikke kan lese og skrive.
Slik ble det ikke. Foreldrene er støttende. Jenter som før ikke kom på skolen fordi de måtte jobbe hjemme, har mye bedre oppmøte, forteller lærer Dharmadattu. Han er ansatt av Shenpen for å gi daglig leksehjelp til alle fadderjentene. De andre lærerne skryter av ham, og sier at han gjør en fabelaktig jobb. Dharmadattu har nå samlet alle karakterene til jentene, og de skal sendes til fadderne.
Vi møter også Rita, landsbysykepleieren som vi betaler for å gi helseundervisning på skolen. Hun underviser de høyere klassene i helsefag, noe som ellers ikke står på timeplanen.
Tenåringsjentene er spesielt takknemlige for at de lærer om kvinneplager og har noen å snakke med om dette. Det er fortsatt slik i deler av Nepal, spesielt på landsbygda, at kvinner må sove ute når de har menstruasjon, siden det er tabu at de da rører vannet og ilden i huset. Vi håper selvsagt at kunnskap vil motvirke slike holdninger, som gir unødvendig lidelse for kvinner.
– Det eneste som er bra med denne tradisjonen, sa en kvinne til meg, er at man slipper å jobbe i huset den uka!
Under prosjektbesøket får jentene sine festivalklær, dekket av fadderpengene; en ny salwaar kurta laget av landsbyskredderen. Jentene tar dem på og er vakrere enn blomster i alle fargene. Vakre er de uansett, men er man fattig og må komme i utslitte klær til festival, blir man sett ned på, her som mange andre steder.
Det er godt å se at prosjektet vårt hjelper, at det løfter jentene. Tusen takk til alle faddere!÷
