Blogg – Om å ta noen under vingene

Litt om arbeidet vårt for å støtte utsatte kvinner og barn, og samarbeid med Kopila Nepal som jobber for kvinner og barns rettigheter i Nepal.O

Det er så mange problemer i verden, og så mye elendighet man ikke kan gjøre noe med, men noen ganger fører det ene til det andre, og små mirakler kan skje.

Som da en av Shenpen´s samarbeidspartnere, Bina i Kopila Nepal, spurte om vi kunne finne sponsorer til to jenter som bor på et «Long term safe home» på landsbygda utenfor Pokhara. Et hjem for kvinner og barn som har vært voldtatt og mishandlet, og som nå ikke har noe sted å dra. 

Mammaen til den minste jenta på 7 år er døvstum og husker ingenting av overgrepene. Heller ikke hvor de kommer fra. Alt er borte. Så hun og datteren Sabina bor her og er trygge sammen med 9 andre. 

Men det finnes knapt midler til dem. De har bøffel og ku og geiter for melk, og dyrker litt grønnsaker. Utover dette er Kopila Nepal, som har drevet hjemmet siden 2014, bekymret over hvor de skal finne midler. 

Det var denne bekymringen som gjorde at de kalte meg inn på kontoret i Pokhara og spurte om jeg kunne finne sponsor til de to småjentene og sikre skolegangen deres. Jeg sa jeg skulle spørre Shenpen, men hadde i mitt stille sinn ikke så veldig stor tro på at styret ville kunne gå med på å finne sponsorer til nye jenter, siden vi mangler sponsorer i alle fadderprogrammene våre.

Ting kan gå bedre enn man tror. Det var enighet om å ta jentene under vingene, og allerede før vi hadde begynt å lete etter sponsorer, dukket den første opp. Sånn helt av seg selv. Midt i en wordfeud-kamp (scrabble på nettet). Så magisk kan det være. Når man bestemmer seg for å ta noen under vingene er det som om universet bare ordner opp. 

Nå er Sabana´s skolegang sikret av sponsor, og hun har en fremtid som kan bli så veldig mye bedre enn den fortiden hennes mor har glemt. Man kan bare forestille seg hva hun har vært vitne til. Hun er kvikk og glad og går i andre klasse på en bitteliten skole oppi lia, sammen med Binita.

Binita er 11 år. Hun kommer nok til å gå sakte gjennom skoleårene, da hun er lettere tilbakestående. Jeg kjenner igjen det søte smilet fra skolesekkprosjektet i april, da hun fikk skolesekk, uniform og bøker. Binita ble funnet på gata for tre år siden, alene, misbrukt, uten klær. De tok henne inn på krisesenteret til Kopila Nepal i Pokhara. Men der kunne hun jo ikke bli. Nå bor hun på Long term safe home under vingene til de traumatiserte damene, og ser glad og lykkelig ut. Ingen slektninger i hele verden. Ingen vet hvor de er.

Vanskelige forhold, få tilbud

Det kjennes godt å kunne støtte Kopila Nepal i arbeidet med å ta vare på utsatte kvinner og barn. I Nepal er man i den spede begynnelsen av kvinnefrigjøringen og arbeid med menneskerettighetene. Og i den spede begynnelsen av psykiatriske tilbud. Den første psykiatriske avdelingen i Kathmandu for kvinner og barn åpnet først i fjor. Ellers finnes det ikke steder psykiatriske pasienter kan legges inn. Noen av dem havner på krisesenteret til Kopila Nepal. Det gjør ikke situasjonen der enklere. 

Forvirrende besøk på krisesenteret

Det er et par-tre år siden jeg først gikk for å besøke krisesenteret der det kan bo opp til 30. Lurte på om jeg skulle tilby øreakupunktur som kunne hjelpe kvinnene å roe seg, sove bedre osv. Men da jeg kom inn av porten til senteret virket det med ett veldig vanskelig. Noen av kvinnene var helt fjerne, trukket langt inn i seg selv, ikke tilgjengelige, mens andre var «all over the place» og kunne ikke sitte stille, ja kom regelrett og kysset meg. Så jeg vurderte det slik at det var umulig å lage en uniform gruppe som skulle sitte på stol samtidig og få øreakupunktur. Men jeg skjønte ikke helt hva jeg hadde sett.

Kurs i traumeforståelse

Det kjentes derfor oppløftende da jeg en dag fikk en mail i innboksen fra Health and Human Rights Info i Oslo, med en manual i traumeforståelse, skrevet at traumepsykologer. Gender based violence – A training manual. http://hhri-gbv-manual.org. Jeg klikket meg inn. Etter noen siders lesning skjønte jeg hva som var problemet på krisesenteret. Traumereaksjonene. Det som gjorde at kvinnene ikke var «tilgjengelige». Noen var stivfrosne, noen helt hyper, andre nesten død. Jeg viste manualen til Kopila Nepal. Det var midt i blinken og det de trengte mest. Tre dagers workshop i traumeforståelse, basert på menneskerettighetene. 

Det første kurset ble for de ansatte på krisesenteret. 10 kvinner som ikke hadde høyere utdanning enn 6 måneders samtaleterapi, og ikke visste mye om traumer. Heldigvis var det veldig takknemlige elever, og glad var jeg, for jeg hadde lært alt jeg kunne om alvorlige traumer fra manualen! Men det hjalp også å ha terapeutisk bakgrunn.

Vi holdt ytterligere to workshops for personell som jobber med utsatte kvinner; sosialarbeidere, sykepleiere, politi, anti-trafficking-organisasjoner, samtaleterapeuter og «social mobilizers» i landsbyene.

Manualen oversatt til nepalsk

Manualen er i løpet av 2019 blitt oversatt til nepalsk, med støtte fra Health and Human Rights Info. To oversettere har vært på jobben. Shenpen skal bidra noe til trykking.

Det er gledelig at workshopen nå snart kan gis på deres eget språk. Og at det kommer svært viktig informasjon ut i det nepalske samfunnet, der det enda kan være slik på landsbygda at det er den voldtatte kvinnen som får skylden. Og der en kvinne fra en lavere kaste har svært dårlige rettigheter i rettssystemet mot en mann fra en høyere kaste. Og der det ikke finnes noe nav eller trygdesystem eller noen som ivaretar deg dersom familien ikke gjør det. 

Det er da det gjelder å treffe noen med store vinger, de som ser lidelsen, som istedenfor å snu seg bort bretter opp ermene og prøver å gjøre noe. Da kan det skje vidunderlige ting som at små skjøre fugler får et rede og en trygg framtid. Mot alle odds.

Varmt vann og hygiene

Litt mer om hvordan det ene fører til det andre. Som Shenpen har lagt seg til vane, med god grunn, blir det gjerne varmt vann og hygienetiltak der vi har våre prosjekter. Så nå skal det bli varmt vann og dusj for kvinnene på Long term safe home, og solpaneler til dusjene på krisesenteret i Pokhara, der det nå bor 28 kvinner. Prosjektene skal ferdigstilles i løpet av høsten. 

Kvinnene på Long term safe home fikk også litt penger fra Shenpen for å kjøpe seg hygieneartikler. Kvinnenes ansikter lyste opp da de med ett fikk råd til å kjøpe truser, såpe, bind, alt som trengs for å bli ren og fin. En av damene spurte håpefullt – men hva med leppestift? Går det an? Jeg sa selvsagt går leppestift an. Har sjelden sett mer strålende smil enn da leppestiftdrømmen endelig gikk i oppfyllelse. 

Sender en stor takk til alle som hjelper oss til å ha penger i kassa til slike viktige ting, og med å spre vingene over de som trenger det mest.



Heidi Trondsen, feltarbeider i Shenpen

Pokhara, Nepal, september 2019

%d bloggers like this: